Slagsvold Vedum alias «Litj-Trump»?

Senterpartiet rykker opp på meningsmålingene

Du, verden, det går unna for Senterpartiet. Seks måneder før stortingsvalget fortsetter Senterpartiet fremgangen, og når stadig nye høyder på meningsmålingene. Bare én uke etter partiets landsmøte oppnår partiet hele 14,3 prosents oppslutning på Norstats måling utført for Vårt Land. Fylkesgjennomsnittet ligger på 11,4 prosent. Senterpartiets fremgang kan potensielt få stor betydning for hvilken farge det er på draktene til dem som overtar regjeringskontorene til høsten – blåblå eller rødgrønne?

Det er nærliggende å anta at Senterpartiet henter noen av Fremskrittspartiets velgere. Ikke bare ut fra resultatet på meningsmålingene, men også sett hen til hvilke saker Senterpartiet har valgt å fronte. Langt på vei spiser Senterpartiet seg inn på en rekke områder som er viktig for Fremskrittspartiets velgere, og ligger nå på høyde med Fremskrittspartiet på målingene. Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil sannsynligvis være valgkampen mest populære sirkushester, og kan begge få avgjørende betydning for regjeringsmakta. Dette er godt nytt for begge parti, men Senterpartiet spesielt.

Har Slagsvold Vedum med kompani knekt koden til Donald Trump? Er det Trumps suksessoppskrift som utspiller seg i norsk politikk? Føler folk i distrikts-Norge den samme avmakt mot sentralmakta, som amerikanere bosatt utenfor de store byene gjorde? Fremstår Vedum og Borten Moe som «Litj-Trump»? Eller er svaret så enkelt som at både Trump og Senterpartiet appellerer til vanlige folks hverdagsutfordringer? Tar de rett og slett vanlige folks hverdag på alvor?

La oss se på den amerikanske valgseieren til Trump

Det var ikke mange eksperter og forståsegpåere her hjemme som levnet Trump store sjansene i presidentvalget i fjor høst. Jeg var én av de som dristet meg til å spå at han ville vinne valget.

Humorforfatteren Jason Pargin gjorde en god analyse av hva som faktisk skjedde i forbindelse med valget i USA. Selv satt på spissen, og i en herlig ironisk tone, tør jeg hevde at Pargin likevel treffer ganske godt.

Pargin mener det er det rurale og urbane som utgjør det faktiske politiske skillet i USA. Selv om byene utgjør en forsvinnende liten del av landmassen (4 %), bor godt over halvparten av amerikanerne der (62 %). De store byene er tillagt enorm betydning i populærkulturen. Dette er naturligvis egnet til å skape misnøye på landet. Denne landsens misnøye, hvor prioriteringenes iboende urettferdighet ble kjernen i furoren, ble enkel å spille på i valgkampen for Trump.

I tillegg starter trendene i byen – også de trendene vi kunne vært foruten. Mens religion er en normalisert del av kulturen på bygda, preger uro bybildet. På toppen kommer det klassiske: Byfolkenes lyserosa syn på verden, og derav manglende forståelse for livet på landet. Herunder frittgående høner, økologisk landbruk, hjemmeystet ost, mv. Som en landsens mann, er jo ikke denne problematikken ukjent for meg.

Trump har også spilt enormt mye på den moderate nasjonalismen. Moderat sammenlignet med det ekstreme – ikke moderat sammenlignet med det normale. Kanskje er «patriotisme» mer treffende.

Så må jeg jo på et tidspunkt komme til det åpenbare spørsmålet: Hva er likheten med Senterpartiet og Trump?

Ola Borten Moe har uttalt nasjonalisme på norsk, er positivt. Marit Arnstad vil bygge en sterk nasjonalstat, og et godt demokrati. Selv om dette er nokså selvfølgelig for de fleste parti, er det stort sett kun Senterpartiet som har vært påpasselig med å si det høyt.

Gjennom fire år i opposisjon, har Senterpartiet bygd opp troverdighet hos de velgerne som dette er viktigst for: Distrikts-velgere som føler seg overkjørt og frustrert av Solberg-regjeringens angivelige arroganse overfor distriktene. Senterpartiet har skapt et inntrykk av at dagens regjering styrer etter følgende prinsipp: Vi alene vet best.

Senterpartiet har gjennom sin etter hvert svært så tydelige retorikk, mobilisert og polarisert velgere i takt med regjeringens sentraliseringsprosjekter. Dette blir valgkamp i svart-hvitt. Dessverre for Arbeiderpartiet på dette punkt; de har vært for grå, for lunkne og for mye både for og imot.

Men for å sitere Shakespeare: «lykken er flyktig som en lyd, en hurtig skygge, raskere enn drømmen og kort som lynet i en kullsort natt».
Det eneste jeg trenger at du, leseren, gjør for å forstå mitt budskap, er å bytte ut «lykke» med «meningsmålinger». Er det virkelig mulig at Senterpartiets suksess holder helt i mål?

Jeg tror eksempelvis at asylsituasjonen vil bli et nøkkelområde for utviklingen av velgernes sympatier frem mot valget. Dersom asylstrømningene igjen skulle øke, kan Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug bli en for tøff match på Slagsvold Vedum. Likevel er Senterpartiet inne på et spor de har vært tidligere; Brexit har gitt dem vann på mølla, og det er Senterpartiets velgere mot makteliten. Partiet har klart å plukke de sakene som virkelig engasjerer – enten det dreier seg om ulvejakt eller lokalsykehus. Stort sett har det saliggjørende vært at Senterpartiet vet hvordan livet er på bygda, mens Solbergs regjering stort sett sitter på fine kontor i Oslo-gryta. Det er derfor vanskelig å si hvorvidt vi her ser et forbigående hopp for Senterpartiet, eller om det varer frem til stortingsvalget.

Jeg kan ikke hevde at Senterpartiets strategi er en blåkopi av det Trumps seiersplan. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at det er noen likheter. Uansett ser det så langt ser ut til å funke. I den grad Salgsvold Vedum faktisk er «Litj-Trump» er det i alle fall ingen tvil om at vi får en utgave både mye blidere og mer jovial enn originalen.

 

Robert Eriksson

Manager

Back to Top